Eira Søyseth

MORN / Å SE UTOVER HORISONTEN / Å SE UT VINDUET

lag på lag med tid
lag på lag med hender lag på lag med arbeid

Jeg går opp trappene, inn til 3,14 og går langs veggen inn til hvelvet. Jeg stopper et øyeblikk før jeg går inn i det lille rommet. Jeg ser en stor juvelboks stå på sokkel, lyst opp av en spotlight. På blåsvart fløyelspute ser jeg et hvitt, rundt objekt. Fra denne avstanden er min første assosiasjon en enorm dyphavsperle, glødende i lyset, kontrastert i det dypblå myke. Jeg går gjennom hvelvåpningen og ser at perlen er et øye på stilk, det er ett til øye som har gjemt seg i folden bak det andre. Øyet på stilk kan også være en slags slikkepinne i glass. Fra siden ser jeg den ytre delen av øyet; en linse, rester av hendene som har vridd, munnen som har blåst. Hva skjer med øyne som er plassert på stilk - Hva ser det tåkete, melkeduggete, ser øynene landskapet eller har det sluttet å se? Hva er et glassøye før linsen har blitt malt på?

To innrammede fotografier står stilt ovenfor hverandre på hver sin side av hvelvet. De viser en horisont med hav og himmel, der den minste horisonten er vendt opp ned. I det største bilde, til høyre, fyller havet bunnen, det er blitt krøllet opp. Krakeleringene i det største bildet gir meg en assosiasjon til det maleriske. Jeg går tett inn på det for å forsikre meg om at jeg ikke har sett feil, men jo - det er et foto. Jeg vender meg til fram og tilbake mellom de to forskjellige uttrykkene. Først, når jeg ser på horisonten, tenker jeg at det finnes en ro i å se på den. Men jo mer jeg ser, ser jeg uroligheten som også finnes der. Mørket som finnes i havet, det ukontrollerbare, det vi ikke vet noe om. Det minner meg om å svømme ut så langt at du ikke kan se ned, forestille seg hva som finnes der nede. Min mor som sier at bukta er dypere enn den ser ut.

Nedreaas har i de to bildene brettet noe vekk for at havet og himmelen skal komme tettere, og jeg tenker på volden som finnes i å brette noe vekk, i å fjerne noe fra landskapet. Tenker på hvordan tidligere partnere blir brettet vekk, klippet ut av bilder på amerikanske filmer. Jeg tenker på sanseligheten som finnes i å befinne seg i dette rommet, helt alene. På åpningen var det så mange folk inne i hvelvet at jeg ikke klarte å se de tre elementene i forhold til hverandre, de snakket liksom ikke til hverandre. Jeg glemmer alltid at det finnes noe håpløst i å forsøke å komme inn på kunst på en åpning. Men nå, når jeg står her inne alene, snakker de med hverandre. Jeg tenker på hvordan netthinnen vår fungerer som et lerret bakerst i øyet, der et opp-ned-bilde blir dannet, akkurat som i hvelvet. jeg tenker på noe jeg leste her om dagen som handlet om hvor upålitelig vårt eget syn egentlig er. Prosessene som foregår mellom hjernen og øynene består av mange forskjellige looper av snakk og samarbeid. Alt dette prosesserer hjernen, men den tar seg også friheter hele tiden. Vi går rundt i verden med et filter av forventning, hvor hva hjernen forventer at vi ser former det vi ser. Jeg lurer på hvilke forventninger hjernen min hadde på vei inn her.

Når jeg ser på Nedreaas sine horisonter, tenker jeg at horisontene innehar en åpenhet og et landskap som jeg nesten ikke ser som bergenser, det er alltid et fjell, en øy, et hus, noe som forstyrrer og støyer. De gangene jeg befinner meg på steder der jeg ser horisonter finnes det en enorm åpenhet som også kan fortone seg som trussel. Jeg ser for mye, det er ingenting å gjemme seg bak.

Jeg snur meg mot det andre bildet, rammet inn likt, men mindre, og med havet som himmel, himmel som hav. Der spotlighten på det større bildet er med på å vise fram skyggespillet som finnes i det krøllete, er dette, bildet som bare har en brett, opplyst av de to doble spotlightene, de blir som to soler i det mørke havet. Jeg vet at Nedreaas har tatt bildet i nærheten av hytten sin på Hjellestad, jeg vet at det egentlig finnes noe i mellom i sprekkene, som jeg ikke kan se. Det er som om orienteringspunktet mitt forsvinner ut i horisonten og jeg balanserer på en akse mellom ro og uro for det som vi ikke vet noe om, det flyter ut i den harde bretten.

Hva skjer med meg når Trine Lise Nedreaas bretter, folder, bryter opp? Det er som om hendene som har bearbeidet bildene skaper en nåhet, en tilstedeværelse, et fellesskap. Det er en kroppslighet, jeg ser for meg kunstneren undersøke hvilke type fotopapir som skal brukes, hvordan undersøke brettingen, foldene, jeg ser for meg hender. Jeg får assosiasjoner til brettede familiefoto i lommebøker, brettet for at de skal få plass, alltid parat for å vise fram en kjærlighet. Måten lyskasteren treffer ujevnhetene i det største bildet gir meg assosiasjoner til et fjellandskap, til sammenbrettet Norgeskart du tar fram i bilen for å finne ut hvor du er, for å finne fram til der du skal, for å hjelpe til.

Morn. Hva finnes i ordet morn? Det finnes en ny dag, det finnes en sammenheng mellom det engelske og det norske. Ordet morn i munnen min høres fremmed ut. Den bergenske r-en slukes i ordet, det trengs en rullende klang for å la ordet trille løst videre.

Morgen. Når jeg sier morn høyt viser likevel lydlikheten mourn seg, det engelske ordet for å sørge. God morgen ny begynnelse, god morgen sorg.

I morn er det kanskje i nettopp dette spennet mellom en opplevelse av noe nytt og sorgen som ligger i det å kvitte seg med det gamle at Trine Lise Nedreaas arbeider. Den nedbrettede kanten av et fotografi som føyer vannet og himmelen sammen, bretter vekk et landskap og skaper en ren horisont. Det består jo av noe nytt samtidig som det kan eksistere en sorg over hva som har blitt brettet vekk, brettet bort.

I Det lyse rommet, Roland Barthes sin bok om fotografiet, trekker han fram hvordan fotografiets mest subversive kvalitet ligger i rommet det kan skape for det ettertenksomme, for det tenkende. Det skremmende eller frastøtende er ikke nødvendigvis det som gjør størst inntrykk på ham, men det å kunne vise fram en åpen plass for tenkning. Og jeg tenker på det når jeg står i hvelvet, rommet i landskapet som Trine Lise Nedreaas skaper for tenking. Jeg lurer på om roen jeg først kjente er et uttrykk for minner om å være tett på natur, minner om å se ut over vannet. Jeg vokste opp med å kunne se vannet fra soveromsvinduet mitt. Det har jeg ikke gjort siden jeg flyttet hjemmefra.

Et dikt av den amerikanske poeten Eileen Myles, avsluttes med: «Vet du hva den vestlige sivilisasjon sitt budskap er? Jeg er alene.» Men når jeg står og ser på horisonten, på utsiktene og landskapet, er det som om naturen forteller meg at det er jeg aldri, slik kunst og litteratur også kan gjøre det.

På vei ut av 3,14 lyser lampekuplene i gangen mot meg som tåkelagte øyne som ser opp, sammen. Jeg tar det som et tegn på at det finnes et fellesskap i lag på lag med hender, lag på lag med kunnskap, med tid, med pågangsmot, lag på lag med naturen som vi alle er en del av.

Skrevet i forbindelse med kunstnersamtale 14. mars 2024 mellom Trine Lise Nedreaas og Eira Søyseth under utstilling på Kunsthall 3,14